Anja i Venezuela

I det siste har jeg virkelig fått erfare at humøret går opp og ned gjennom dette utvekslingsåret. Det er jo ganske spesielt å bli fløyet ca 8000 km bort, og plutselig befinne seg på den andre siden av jorda. Å befinne seg 8000 km unna menneskene man kjenner aller, aller best, og ikke bare kunne få en klem fra mamma eller pappa så alt blir bra igjen. Å sitte på en fremmed seng, i et fremmed hus, i en fremmed by, i et fremmed land. Å befinne seg 8000 km unna sine aller beste venner, familien, og sine egne ting som kanskje betydde så ufattelig mye mer enn det du trodde. Å måtte begynne helt på nytt med mennesker som har helt andre vaner, skikker, normer, regler og tenkemåter enn det du er vant til. 

Og følelsene. Å føle så himla mye mer enn det du gjorde hjemme, da du satt på din egen seng, i ditt eget rom, i ditt eget hus, i din egen lille by, i ditt eget lille land. Et land der du hørte hjemme. Et land der man ikke kysser og klemmer på alle, der man er reserverte og kanskje til og med frekke noen ganger. Men et land der en klem likevel er en klem, og kanskje betyr enda mer enn en klem i Venezuela. Og der menneskene føler det samme som menneskene her gjør.

Akkurat nå savner jeg Norge. Jeg savner å alltid ha noen der for meg. Jeg savner min fantastiske venninnegjeng og vidunderlige familie. Jeg savner å bruke en hel kveld på å se "Sex and the City" med verdens beste lillesøster. Jeg savner ubetydelige ting som å spise tacosalat fra bunnpris på trappa foran skolen, eller å bare kjøpe en mandarin for tre kroner. Jeg savner å se Moldes julegate, og å fryse ute i den aller første snøn fordi de fineste skoene mine er for tynne. Jeg savner jentekvelder, kortspill, og å bare kunne løpe opp på brattlihaugen rett over huset, helt alene. Å kunne sitte der oppe på toppen og se utover lille Molde. 

Noen ganger er det vanskelig å se situasjonen utenifra og se det positive i den. Når jeg føler meg så annerledes og utenfor at alt samler seg som en vond klump i magen. Det er da jeg må huske på at det er nå jeg er på utveksling, det er nå jeg skal oppleve, utforske og møte fantastiske mennesker. Det er nå jeg skal skape minner for resten av livet. Alle menneskene og tingene jeg savner akkurat nå, vil fremdeles være der når jeg drar tilbake til Molde igjen om åtte maaneder. Men noen ganger er det bare altfor, altfor lett å føle seg alene.