Anja i Venezuela

Da jeg kom hjem fra la Gran Sabana, tenkte jeg: "Yesss, endelig litt tid til å roe helt ned, og sove ut!", men neste dag måtte jeg opp allerede klokka fire for å reise videre. Vi skulle nemlig til Isla Margarita.

Da vi kom fram til øya, etter noe som virket som en under en times lang flytur, møtte vi et ganske trist syn. Det regnet. Vi hadde bestillt all-inclusive på et fire-stjerners hotell, og siden vi ikke hadde noe annet å gjøre, brukte jeg og vertsmor den første dagen på å spise en fantastisk bra lunsj, se oss litt omkring på området, og sove. Hva ellers skal man finne på i det karibiske hav, når det regner ute?

Hele natt til lørdag drømte jeg om mørke skyer, tordenskrall og regnfyllte dager, men heldigvis, da jeg våknet neste morgen, var himmelen blå. Vi dro på oss badetøyet, tømte i oss litt frokost (like fantastisk som lunsjen dagen før) og nærmest løp ned til stranda, like over veien. 

 

 
 
 


Danseshow!

Vi brukte både lørdag og søndag på stranda, og det var helt utrolig deilig. Himmelen var blå, bøgene store og de fargerike drinkene kostet oss ikke en bolivar mer enn det vi allerede hadde betalt. 

På mandagen bestemte vi oss for å dra til Sambil, det største kjøpesenteret på Isla Margarita. Her i Venezuela er prisene ganske like de norske, om du ikke regner med for mat og transport (ca fire kroner for å ta metroen inn til Caracas), men akkurat på Isla Margarita er skatten mye lavere. Derfor kjøper utrolig mange venezuelanere klærne sine når de er på ferie. Jeg fikk kjøpt meg både topper, kjole, øredobber og strømpebukse. Og det begynte virkelig å bli på tide. 

Før vi kom til Isla Margarita hadde vi blitt fortalt at vi virkelig måtte besøke øya Coche, som ligger et lite stykke utenfor kysten. "Ja, jo, Margarita er vel og bra, men Coche!!! Du MÅ dra til Coche." Så på tirsdag, satte jeg og vertsmor oss på en båt med ca 40 andre mennesker, og bare ventet på å bli overrasket. Synet som møtte oss var helt fantastisk. Her snakker vi hav i blagrønne nyanser, helt kritthvit sand og ei sol som ikke sluttet å skinne. Coche var som en av de øyene i Pirates of the Caribbean, som du egentlig ikke tror på at eksisterer. 





Da vi kom inn på båten tidlig om morgenen, satt vertsmor seg rett og slett rett ned ved bordet til en familie på fem. Så vi fikk oss noen nye venner også. Lurer virkelig på om det kunne ha skjedd i Norge... Dagen brukte vi på å slappe helt av, sole oss, bade, gå turer på stranda, spise lunsj (fisk, endelig!!!), kjøre tube, og drikke flere fargerike drinker. Da vi kom hjem til hotellet på kvelden var jeg så sliten at jeg sovnet med det samme hodet mitt traff puten. Jeg vil tilbake!!! 

Den aller siste dagen rakk vi en siste liten strandtur før vi måtte innse at ferien var over, pakke sammen badetøyet og vende nesene våre mot sør, mot Caracas og mot skole og jobb. 


En liten kamerat som koste seg i hagen vår

 


Noen hadde visst fått med seg at det var en nordmann på besøk også

Nå er jeg hjemme, etter noen deilige skolefrie uker! Jeg skal skrive et innlegg senere om hva jeg gjorde på Isla Margarita, men først setter jeg inn bilder og skriver et eget innlegg om turen til la Gran Sabana. Jeg har hørt tidligere utvekslingsstudenter si at denne turen var det beste med hele året, og jeg tviler ikke! Jeg fikk se fantastisk natur og møtt mange fantastiske mennesker også.

Som omtrent alt annet i Venezuela var bussen som kom fra San Cristobal selvfølgelig forsinket med noen timer. Da vi utvekslingsstudentene fra Caracas kom oss på, sov de fleste andre allerede. De som hadde kjørt fra San Cristobal hadde tross alt kjørt i den iskalde bussen siden soloppgang. Neste morgen var vi framme i Puerto Ordaz, der vi hang i en park, så på aper, krokodiller og til og med en leopard, rakk å bli veldig solbrent (solkremen hadde jeg glemt i bagasjerommet på bussen), spiste lunsj og gikk på et museum, før vi sjekket inn på et hotell for natten. Fortjent i alle fall!


Luring! Apene i parken hoppet rundt i trærne, og stjal alt mulig som lå på bordene. En prøvde til og med å stjele kjeksen jeg hadde i hånda!





Mesteparten av fredagen tilbrakte vi i buss. Vi sov, slappet av, snakket og stoppet i en landsby på veien. Vi kom fram til campen i la Gran Sabana om kvelden. 



På lørdag dro vi med jeep og motorbåt til en indianerlandsby. Vi så en fantastisk foss og badet i et vannhull.

På søndag dro vi for å bade på to steder. Jeg glemte å ta med kameraet ut på det ene, men på det andre husket jeg det heldigvis! Etterpå gikk vi gjennom en skog for å se enda et kult fossefall.






Her stoppet vi også. Naturen ser ut som fra en annen tid!

Kule indianernavn woooho

På søndag kjørte vi jeep i noe som føltes ut som flere timer. Vi gikk en tur på ca tre kvarter, og kom fram til et fantastisk utsiktspunkt. Vi kunne se utover Amazonas, og helt til Brasil.






Her hoppet nesten alle AFS-erne ned!

På tirsdag tok vi turen innom Brasil! Gikk litt rundt i den brasilianske landsbyen og kjøpte noen suvenirer. Vi stoppet også bussen for å se på Roraima, enda en fantastisk utsikt.









Den aller siste dagen tilbrakte vi i Ciudad Bolivar, gikk på museum, og hørte masse om Simon Bolivar. Dette er mannen pengene er oppkalt etter, mannen det finnes statuer av over hele Venezuela, mannen som var med på å frigjøre landet fra Colombia. Jeg tok ikke med kamera den aller siste dagen. Etter vi hadde vært på museum og spist på McDonalds, begynte vi på den lange, iskalde bussturen hjem. Rett og slett en fantastisk tur!

Skolen begynte på igjen forrige tirsdag (klassen vår har som sagt prosjekt i biologi og "labor social" i stedenfor skole på mandager), og fortsatte som vanlig. Vi er førtito stykker i klassen, og det blir selvfølgelig en del bråk. Litt mer enn det var i klasserommet til klasse 1A på Molde VGS i fjor kan man si. Og jeg har fortsatt ikke vent meg til å stå opp klokka halv 6 for å krype ut av senga, dra på meg uniformen og komme meg dit. Men må man så må man, og jeg har utrolig nok klart å komme meg tidsnok til skolen hver eneste dag (litt ulikt fra i fjor, hehe)! 

På fredag fikk vi vite at vi skal ha prosjekt i castellano (ganske likt som norskfaget) om en av de største førtien forfatterne fra Sør-Amerika. Jeg syntes jo det var litt merkelig at læreren ramset opp akkurat  førtien navn, når vi i alt er førtito elever. Men rett før hun begynte å trekke navnene våre, sa hun:
     - Jeg har lyst til at Anja skal velge en norsk forfatter å holde foredrag om! 

Så nå skal jeg altså holde foredrag om Jo Nesbø. På spansk selvfølgelig. Det kan jo bli spennende. Han vokste jo opp i hjembyen min, i tillegg til at han sannsynligvis er Norges mest kjente forfatter for øyeblikket. Jeg føler i alle fall at han er den forfatteren som passer best. Føler ikke helt for å holde foredrag på spansk om Henrik Ibsen eller Bjørnstjerne Bjørnson for å si det sånn.

Men det blir ikke så mye skole på meg framover! På onsdag drar jeg til la Gran Sabana med AFS, noe jeg tror blir en tur jeg vil huske for resten av livet! Vi skal blant annet besøke flere museer og parker, dra til indianerlandsbyer, innom Brasil, bade i elver og ikke minst se verdenskjente utsikter. Kameraet blir selvfølgelig med! Dagen etter jeg kommer hjem, drar jeg og vertsmor endelig til Margarita! Satser på at disse ukene blir fantastiske.






Noen som synes dette ser kjent ut? Ringer disneyfilmen "Up" noen bjeller kanskje? 

Ellers har det ikke skjedd så mye nytt... I går var jeg på La Cascada med vertsmor for å finne nødvendige saker og ting til reisen. Gleder meg! Jeg kjøpte en is fra Yoghurtllandia (fantastisk navn) som jeg tok bilde av også! "YAY, ENDA ET MATBILDE!", tenker dere sikkert.



Nam, sier jeg bare. Så håper jeg at alle har det utrolig fint! Stor klem til alle mine kjære.

Julaften startet ganske normalt for meg. Jeg så "Tre nøtter til askepott" og "Reisen til julestjernen" som vanlig (ta det med ro, pakken fra Norge hadde faktisk blitt revet opp akkurat der tittelen stod, ingen juksing på meg!), og spiste en litt mer uvanlig julefrokost som bestod av en toast med ost og skinke i stedet for langbord med juleskinke, lammerull og rørt jordbærsyltetøy.  



Her spiser man som sagt hallaca på julaften, og selv om det ikke kunne måle seg med pappas pinnekjøtt i det hele tatt, koste jeg meg under julemiddagen. Etterpå gikk vi litt rundt på besøk til forskjellige naboer, og da jeg kom tilbake til leiligheten klokka 12 for å endelig åpne julegavene, hadde min eldste vertsbror kommet hjem fra Nederland på overraskelsesbesøk! Julegaver hadde han også med. 


Julebordet. Glemte selvfølgelig å ta bilde av selve hallacaen... Google it!


Vi hadde i motsetning til mange andre, ikke et overpyntet juletre med blinkende lys i alle farger. Men et gavebord er jo heller ikke feil!

Den aller fineste julegaven jeg fikk i år var forresten hverken hard eller myk. Den var en hjemmelaget sang, og jeg kan forsikre dere om at øynene mine ikke akkurat var tørre da søsknene mine var ferdige med å synge den via Skype. 

Etter at alle gavene var åpnet, løp jeg ned til naboen min igjen, og ble der helt til klokka halv åtte på morgenen. Alt i alt en veldig fin, og veldig annerledes jul. 

For å være helt ærlig føler jeg at man har større grunn til storslagen feiring av jul i Norge og steder der man faktisk trenger en pause fra mørketid og vinterdepresjoner. Likevel har det jo vært veldig fint å få tre ferieuker til å bare slappe av og henge med familie og venner. Jeg har vært på forskjellige fester, på kino på kjøpesenteret her og sett "Los Muppets" (på spansk!!!), var på stranda den 3. januar, og så filmer hos nabo til klokka fire på natta.


Måtte ha en solid plantegning! 



På selve nyttårsaften sendte jeg opp fyrverkeri med vertsbror og datteren hans, spiste mer hallaca, så den venezuelanske julesendingen, og etter å ha sett alt fyrverkeriet utenfor da 2011 ble 2012, dro vi på nyttårsfest. Håper virkelig jeg begynner å bli flinkere til å danse snart!





For meg har 2011 vært utrolig mye forskjellig. 2011 var året jeg dro fra verdens vakreste land, men også året jeg ble kjent med en helt ny kultur og mange fantastiske mennesker. Og det er jo fremdeles omtrent sju måneder til jeg drar hjem igjen! Sju måneder jeg virkelig skal nyte med dans, varme og fine mennesker.

Nå avslutter jeg med å si at jeg håper alle kjente og kjære hadde en fantastisk jul og vil ha et supert 2012. Og nå skal jeg endelig prøve å laste opp noen bilder fra kameraet mitt! 

Nå er det 23. desember, og de fleste av mine venner sitter nok hjemme i stua og koser seg med julefilm, med en varm kopp te, eller kanskje de er i gang med å pynte juletreet som vår familie alltid gjør på lille julaften. Nå er det kun én sjokoladerute igjen i min hjemmelagede melkesjokoladekalender og i morgen er jo endelig den store dagen her.

For noen dager siden dro jeg og vertsmor til postkontoret i Caracas for å finne pakken verdens beste familie hadde sendt hit, og etter omtrent fem timer med styr var pakken framme på rommet mitt. Det hjalp i alle fall litt på julestemninga. I tillegg til julegaver var en pose med risengrynsgrøt og brownie cookies sendt med. Nam. Skal nok få laget julegrøt for vertsfamilien min i kveld, og så skal vi spise ordentlig venezuelansk julemiddag i morgen. 

Turen vår til La Isla Margarita har blitt utsatt til januar, men jeg tror jeg skal overleve! Har allerede vært med på julefest, bursdagsfest, fotballkamp og juleshopping denne uka. Det ordner seg nok. Som alltid. 

Jeg vil ønske alle som leser dette en fantastisk jul, uansett hvor i verden dere befinner dere!  

Denne jula og vinteren vil selvfølgelig bli veldig annerledes for meg. Jeg har ingen adventskalender, ingen adventslys og ingen snø utenfor vinduet. I stedet regnet det så mye her denne uka at skolene holdt stengt i tre dager. Jeg så filmer og drakk te, selv om det var 21 grader ute.

Jeg har det jo bra. Jeg har det jo egentlig ganske fantastisk når jeg tenker meg om. Jeg er frisk og rask, jeg har fantastiske venner og familie (både i Norge og her i Venezuela), og jeg har så utrolig mye jeg skal oppleve og lære framover. Jeg visste jo at dette året ville by på utfordringer. Og jeg vet at jeg vil få så utrolig mye igjen for det også. Dette er jo tross alt bare ett år av livet mitt, og om jeg bruker en for stor del av det på hjemlengsel, vet jeg at jeg vil angre når jeg igjen sitter på rommet mitt i Molde. 

I tillegg har jeg mye å glede meg til!
- Ferie på Isla Margarita sammen med vertsfamilien og å endelig få se havet for første gang siden jeg kom hit.
- Venezuelansk jul, med ferie, familie og tradisjoner og alt som hører med.
- Julegaver fra familie og venner i Norge (må nok snart begynne å tenke på å kjøpe noen også!)
- Turen til La Gran Sabana med AFS i januar, som begynner å nærme seg!



Og så klistrer jeg inn et bilde fra Google. Isla de Margarita, bare for å gjøre dere litt sjalu. Tviler på julestemningen, men utrolig bra blir det nok uansett!

I det siste har jeg virkelig fått erfare at humøret går opp og ned gjennom dette utvekslingsåret. Det er jo ganske spesielt å bli fløyet ca 8000 km bort, og plutselig befinne seg på den andre siden av jorda. Å befinne seg 8000 km unna menneskene man kjenner aller, aller best, og ikke bare kunne få en klem fra mamma eller pappa så alt blir bra igjen. Å sitte på en fremmed seng, i et fremmed hus, i en fremmed by, i et fremmed land. Å befinne seg 8000 km unna sine aller beste venner, familien, og sine egne ting som kanskje betydde så ufattelig mye mer enn det du trodde. Å måtte begynne helt på nytt med mennesker som har helt andre vaner, skikker, normer, regler og tenkemåter enn det du er vant til. 

Og følelsene. Å føle så himla mye mer enn det du gjorde hjemme, da du satt på din egen seng, i ditt eget rom, i ditt eget hus, i din egen lille by, i ditt eget lille land. Et land der du hørte hjemme. Et land der man ikke kysser og klemmer på alle, der man er reserverte og kanskje til og med frekke noen ganger. Men et land der en klem likevel er en klem, og kanskje betyr enda mer enn en klem i Venezuela. Og der menneskene føler det samme som menneskene her gjør.

Akkurat nå savner jeg Norge. Jeg savner å alltid ha noen der for meg. Jeg savner min fantastiske venninnegjeng og vidunderlige familie. Jeg savner å bruke en hel kveld på å se "Sex and the City" med verdens beste lillesøster. Jeg savner ubetydelige ting som å spise tacosalat fra bunnpris på trappa foran skolen, eller å bare kjøpe en mandarin for tre kroner. Jeg savner å se Moldes julegate, og å fryse ute i den aller første snøn fordi de fineste skoene mine er for tynne. Jeg savner jentekvelder, kortspill, og å bare kunne løpe opp på brattlihaugen rett over huset, helt alene. Å kunne sitte der oppe på toppen og se utover lille Molde. 

Noen ganger er det vanskelig å se situasjonen utenifra og se det positive i den. Når jeg føler meg så annerledes og utenfor at alt samler seg som en vond klump i magen. Det er da jeg må huske på at det er nå jeg er på utveksling, det er nå jeg skal oppleve, utforske og møte fantastiske mennesker. Det er nå jeg skal skape minner for resten av livet. Alle menneskene og tingene jeg savner akkurat nå, vil fremdeles være der når jeg drar tilbake til Molde igjen om åtte maaneder. Men noen ganger er det bare altfor, altfor lett å føle seg alene.

Forrige helg fikk utvekslingsstudentene fra Caracas muligheten til å dra til Maturín for å bli kjent med lokallaget der og besøke las cuevas del guacharo, på norsk guacharohulene, som er noen grotter et par timers kjøretur utenfor byen. 

Jeg, de fire andre utvekslingsstudentene fra Tyskland og Norge, og to av de som jobber i AFS-kommiteen fra Caracas, kom fram til Maturín fredag ettermiddag rundt klokka fem. På den åtte timers lange bussturen sov jeg mye, spiste på en veikro, så venezuelansk natur (og omtrent fire filmer) og fikk passet mitt kontrollert av en bevæpnet politimann. 

Da vi kom fram ble vi møtt av en stor gjeng med mennesker, både utvekslingsstudenter som bor i Maturín nå, mennesker som jobber i AFS Maturín og familier med døtre og sønner som skal ut i neste år. Hver utvekslingsstudent fra Caracas bodde i huset til en familie med en ungdom som skal ut i verden høsten som kommer. Selv fikk jeg bo hos en mor, en datter og en sønn som tok utrolig godt imot meg. Låner et bilde fra søte Lina og setter det inn her.



Sammen med min vertssøster for én helg, og andre søte jenter fra Maturín.

På lørdag våknet vi tidlig, satte oss i bilen og spiste empanadas til frokost før vi fortsatte videre på veien mot hulene. Fredag kveld hadde vi ikke kommet oss i seng før klokka 2 og skulle opp igjen klokka 5 (kanskje en av grunnene til at jeg satte inn et bilde der jeg har solbrillene på, hehe). Vi stoppet flere ganger på veien for å blant annet se en gammel kirke, og lære hvordan man lager gachapa, som er som en maispannekake. Da vi kom fram til hulenes inngang, leide vi støvler og bega oss ut på ferden.



Hulen sett innenifra.

Vi ble guidet inn i hulen som var utrolig mye større enn det jeg hadde trodd. I taket fløy det flaggermus og guacharo-fugler rundt og gjorde stemningen ganske mye skumlere. I alle fall da guiden skrudde av lykten, og lydene inne i hulen var våre eneste sanseinntrykk. Vi måtte krype inn gjennom stalakitter og stalagmitter, og jeg syntes ærlig talt synd på guttene fra Caracas som alle er omtrent 1.90 meter høye. Vi kunne desverre ikke ta bilder med blits inne i grottene, så jeg stjeler enda et bilde fra google! 



Dette er altså en guacharo-fugl. Beklager forskjellig størrelse på bildene.

Etter vi hadde gått i omtrent tre timer fram og tilbake inne i hulen, dro vi for å spise almuerzo, bursdagskake som smakte som røde jordbærsnører, og danse. På kvelden dro vi ut med venner, og neste morgen satte vi oss i bussen igjen. En utrolig vellykket tur!

Nå skal jeg som så mange andre skrive en liten liste over store forskjeller mellom nordmenn og venezuelanere. Har hentet inspirasjon fra Sofie, Marte, Anna og mange andre jeg ikke kommer på. Linker på siden.

Venezuelanerne

• Synger ut om de kan teksten på en sang, uansett hvor dårlige de er til det. Gjerne mens de går alene en kveld med musikk i ørene.
   
• Kan virkelig å danse, som de aller fleste latinamerikanere. Her finnes det ikke én ungdom som hopper opp og ned på en småklein måte som vi i det kalde nord.
   
• Er ærlige! Har hørt ting som: "Ja, i går så jeg gjennom alle bildene og videoene dine på facebook, og..." flere ganger. Det gjør vi kanskje i Norge også, men vi snakker ikke om det på samme måte, haha.
   
• Kysser og klemmer på lærerne, og er generelt gode venner med dem. Jeg har for eksempel lunsjet på restaurant med tre klassevenninner og en av lærerne, og blitt fulgt hjem av en annen flere ganger.
   
• Jentene går helst ikke ut alene om kvelden, på grunn av den ikke fullt så gode sikkerheten.
   
• Spiser "almuerzo" rundt klokka 2, en stor lunsj som tilsvarer den norske middagen.
   
• Elsker baseball. Fotball er også en stor sport her, men baseball er den største, og "los leones" er laget for flesteparten fra området rundt Caracas. Men det kommer nok til å ta en god stund før jeg skjønner reglene.
   
• Tåler virkelig ikke kulde. Sier de "dør" av kulde når det er 17 grader ute.
   
• Er veldig redde for regn. Kan avlyse byturer for noen dråper, eller ta en taxi hundre meter. Men så er regnet ofte mye kraftigere enn i Norge også, og det lyner og tordner omtrent to-tre ganger i uka. 
   
• Hilser ved å kysse på kinnet. Bortsett fra når gutter skal hilse på gutter, da finnes det et spesielt håndtrykk som alle bruker.
   
• Kaller hverandre "marico", som betyr homse, hele tida. Når to venezuelanere snakker fort sammen er det nesten bare banneordene jeg skjønner, haha.
   
• Bruker som regel ikke bilbelte i det hele tatt.
   
• Både jentene og guttene er veldig jålete. Gjelder ting som sminke, klær og neglelakk, og det er faktisk også vanlig at guttene barberer beina, noe jeg fremdeles ikke har blitt helt vant til.
   
• Alle har tv på rommet sitt i stedet for på stua, og det er jo ganske deilig til tider. Men jeg må innroemme at jeg savner å bare kunne henge sammen i stua og se på søppel-tv. Om jeg vil se på tv, må jeg gå på rommet mitt og være alene, og jeg liker faktisk bedre å være sammen med andre, har jeg funnet ut!
   

Til slutt vil jeg bare gratulere Molde fotballklubb, som endelig har blitt seriemestere! Veldig fortjent og veldig på tide. Og jeg har det fremdeles supert her nede!

I morgen begynner jeg min fjerde skoleuke her i Venezuela, og naa foeler jeg snart at jeg begynner aa faa oversikten over hvordan skolen fungerer (selv om jeg ikke akkurat har fullstendig oversikt over hva som skjer i timene).

Jeg gaar "quinto año" paa Ambrozio Plaza, som er det siste foer man begynner paa universitetet her og maa bestemme seg for hvilken jobb man skal ha. Hjemme i Norge er det kanskje mange som allerede har bestemt seg for hva de vil jobbe som og ikke kan vente med aa begynne, men jeg er definitivt ikke en av dem. Jeg er faktisk veldig glad for at valget om yrke staar aapent saa lenge. 

I Norge endte jeg til slutt opp med P-matte i fjor (det betyr praktisk matte hvis noen av mine venezuelanske venner leser dette med hjelp av vaar kjaere venn Google translate), altsaa det letteste mattekurset. Jeg tenkte rett og slett at jeg kunne slippe vanskelige matematiske temaer som trigonometri, og visste helt sikkert at jeg ikke ville velge fag som kjemi eller fysikk om jeg hadde gaatt andreaaret i Norge. Vel, jeg tok visst feil da jeg tenkte at jeg var helt ferdig med naturfag og vanskelig matte, for i dette landet har man alle fag ut quinto año. Og i tillegg er jo fagene paa spansk. Heldigvis har jeg for det meste forstaaelsesfulle laerere og noen soete venner som er flinke i engelsk (og norsk, haha)!

Dagene paa skolen har saa langt ikke vaert saa veldig fullstendige, men skal egentlig begynne klokka 06:40 med synging av den venezuelanske nasjonalsangen. Deretter gaar hver klasse til sitt klasserom (har saa langt baade blitt sittende paa fotballbanen og i skolegaarden i matematikk- og kjemitimen), og laererne gaar som regel fra klasserom til klasserom, mens elevene blir sittende. Friminuttene varer omtrent akkurat saa lenge at man har tid til aa loepe bort til kantina og kjoepe noe soett eller salt (helst kake, sjokolade eller iste). Og pappa, ta det med ro, jeg er ikke akkurat den som kjoeper mest (usunn) mat paa skolen. Ellers er klasserommene fylt opp av kladdeboeker i stedet for dataskjermer (noe som egentlig er litt deilig), og dagene er fremdeles litt kaotiske naar det gjelder timeplanen. Har for eksempel enda ikke sett snurten av en engelsktime.

Da tror jeg jeg avslutter dette fantastiske blogginnlegget med aa si at jeg fremdeles har det topp (i 23 grader, hehe) og savner dere der hjemme (og dere i andre deler av verden). Faar haape at dere klarer aa lese dette innlegget uten de sterkt savnede norske bokstavene (og at datamaskinen min snart er oppe og gaar igjen).


En passende illustrasjon. Hehe, neida.

Bildet er ikke mitt, men hentet fra http://anneknowsbestfucktherest.tumblr.com/