Anja i Venezuela

Livet går videre her i Venezuela, og denne uka har ikke vært veldig forskjellig fra de andre. På mandag ble jeg med en kompis til Caracas for å høre han spille en pianokonsert, og senere dro vi til universitetet til kjæresten. Resten av uka gikk jeg på skolen, dro ut med kjæresten og malte skolegården, haha. 17. mai ble ikke så veldig spesiell i år, selvfølgelig, men jeg feira med et lite norskeflagg i håret og en veldig ikke-norsk pølse i brød på kafé. 

 
Et utrolig vakkert bilde av meg og et piano på konserten til Andrés. Fikk en rose til og med. Av plastikk vel og merke.

  
Skulle gjerne hatt en like fin skolegård som den Universidad Central de Venezuela har...

...men denne er heller ikke så ille! (utsikt fra gymplassen på skolen min)

Perro caliente på 17. mai som jeg nå innser at ikke ser så veldig delikat ut. Den var god altså, lover.

Merker at dette ble et utrolig interessant blogginnlegg, men jeg har ikke noe mer å komme med, så da avslutter jeg nå, og håper at alle mine kjære hadde en fantastisk fin 17. mai!

Ukene går fort her i Los Teques. Jeg har virkelig ikke lyst til at dette eventyret skal ta slutt enda! Hadde vært fint om denne måneden kunne ha vart i åtte uker i stedet for fire, men sånn blir det jo ikke. Nå er det bare litt over to måneder igjen, og jeg håper virkelig at jeg klarer å forbedre språket enda mer, og gjøre alt jeg har planlagt før 27. juli plutselig dukker opp på kalenderen.

Fra torsdag til mandag forrige uke var jeg i Caracas, i en bydel som heter El Hatillo. Jeg jogget i El Parque del Este, så på fuglene, dyrene og båten Leander, som var båten Cristóbal Colón, eller som vi kjenner han i Norge, Christofer Columbus seilte til Venezuela (om jeg ikke tar helt feil). En av dagene ble jeg kjørt til huset til Ruben, den norske utvekslingsstudenten som bor i Caracas, og vi dro til et kjøpesenter for å spise og snakke om livet. Vi prøvde å snakke spansk, men det gikk fort over til morsmålet. Og det var faktisk utrolig deilig. 

 


NAAAAM

På mandag, skulle jeg endelig hjem. Jeg var ganske lei av å se på TV, og av mobildekningen i huset til kontaktpersonen min, som bare fungerte ordentlig i et av rommene. I tillegg hadde jeg klart å få omtrent 44453 myggstikk. Jeg fikk sitte på ned til universitetet til Jesús (det er det kjæresten min heter), og hang der sammen med han og kompisene hans hele dagen, før vi tok bussen hjem til Los Teques, satt oss ned på en kafé og spiste pizza.



Resten av uka har jeg vært litt småsjuk, og ellers har det virkelig ikke skjedd mye nytt. Nå skal jeg gripe dagen, og starte med castellano-leksene og leksene fra Norge som virkelig begynner å bekymre meg nå. Håper alle mine kjære har det flott!

Nå begynner jeg å bli vant til hverdagen i Venezuela igjen. Jeg går på skolen hver dag, tar prøvene klassekameratene mine tar (selv om resultatet ikke alltid blir like bra hehe), trener på treningssenter, og har det gøy med menneskene jeg liker. De siste ukene har jeg vært på kino to ganger, på teater, og mye hjemme hos han. Jeg har fått meg kjæreste, selv om det ikke akkurat var en del av utvekslingsplanen. Hverdagene mine er langt ifra kjedelige for tiden! 


Jeg har spist jordbær igjen (kunne ikke måle seg med de norske selvfølgelig)...


...jobbet med prosjektet i biologi...


...og i fysikk sammen med to søte venninner.

I tillegg har jeg virkelig møtt på en del konflikter i det siste. Det er jo helt utrolig mange forskjeller mellom den norske og den venezuelanske (for ikke å si latinamerikanske) kulturen. Et eksempel er hvordan reglene er her når det gjelder forhold, og hva som er akseptert. Jeg tenker tilbake til precampen jeg var med på i Norge, og på isfjellet av forskjeller vi lærte om der. Man ser bare toppen, men under vann skjuler det seg mye mer man ikke ser ved første øyekast. Jeg og kjæresten må alltid ha døra åpen om vi er alene sammen på rommet hans, og her om dagen måtte han sette seg langt borti sakkosekken da vi skulle se på film. I tillegg er det helt normalt at mor eller far bryter inn om de synes at "den utvalgte" ikke er en passende kjæreste.

Er vi ikke et vakkert par? Hehe.

Foreldrene mine hjemme i Norge har alltid vært veldig åpne når det gjelder dette området, og det er jeg utrolig takknemlig for! De har heller valgt å gi meg og søsknene mine mer frihet og også mer ansvar. Det er ikke akkurat normen her i Venezuela. Her setter man strenge regler, og sørger for at barna følger dem. For å være helt ærlig foretrekker jeg den norske løsningen. Å lære av sine egne feil, i stedet for å bli nektet det man har lyst på virker mye lurere. Jeg får i alle fall mye mer lyst på den sjokoladen i skapet om noen nekter meg å spise den, for å ta dét som et eksempel. Men jeg tror rett og slett at det er umulig å forandre synet til de nærmeste menneskene rundt meg her i Venezuela. Denne måten å takle problemer på har jo vært en del av kulturen deres så utrolig lenge. Og forskjeller må man jo rett og slett lære seg å takle som utvekslingsstudent.

Konfliktene den siste tiden har fått meg til å innse hvor fantastisk bra jeg har det i familien min i Norge, og hvor mye jeg faktisk savner dem alle sammen. I situasjoner som denne føler jeg meg utrolig langt hjemmefra, og det er jeg jo faktisk også. Selv om jeg gruer meg utrolig mye til å forlate alle her, gleder jeg meg også til å komme tilbake. Til alt det kjære og kjente, og til å bytte ut den daglige toasten med skinke og ost, med grovbrødet, den norske melka, brunosten og leverposteien.

De neste dagene drar vertsmor til Maracaibo, en annen by her i Venezuela for å jobbe på universitetet, og da får jeg mest sannsynlig bo hos noen AFS-frivillige i Caracas. Høres mye bedre ut enn å henge etter henne i fem dager spør du meg. Ellers går det fremdeles kjempebra her, til tross for alle forskjellene. Nå har jeg faktisk allerede vært her i Venezuela i hele åtte måneder. Ganske sykt at det er så lenge siden jeg sto der på flyplassen og ventet med mamma. Nå er det bare tre måneder til jeg kommer hjem igjen. Tre måneder som virkelig skal nytes!

Da jeg kom hjem fra turen med AFS, var jeg egentlig klar for en ny skoleuke. Jeg hadde selvfølgelig glemt alt om påskeuka, eller Semana Santa (den hellige uka) på spansk. Så da ble det enda en uke uten skole, noe som ikke gjør meg så forferdelig mye. Uheldigvis var utrolig mange av vennene mine bortreist denne uka, men jeg har likevel vært hos en venninne (og jobbet med prosjekt), blitt med vertsmor til Caracas og sett på huset til Simon Bolivar, og dratt til en club (her i Venezuela betyr club basseng, tennisbane osv.). Har hatt en fin, kanskje litt i overkant avslappende uke!

En annen ting er at de ikke har noen egentlige påsketradisjoner her i Venezuela. Hjemme går vi på ski, maler egg og spiser masse godteri. Her... går de til kirka. Setter inn noen bilder fra uka som gikk.

 








Inne i "Casa de Simon Bolivar", var det utrolig mye rart som en gang har vært hans. Tok mange bilder, men få ble bra, fordi det var så mørkt og ikke lov til å ta bilde med blits.


Gjett hvem som har mest farge på beina da! STOLT


Jeg og Maria. Alle stolene ved bassengene var opptatt, så vi satt oss rett og slett ned på noen røtter.




Det var også mange dyr ved bassenget av en eller annen grunn... Skilpadder, aper og masse fugler. Tror ikke de hadde det så bra i grunn, det luktet i alle fall ikke sånn.

Jeg har det fremdeles kjempebra her i Venezuela, selv om den siste uka ikke har vært den mest begivenhetsrike akkurat... Nå er det under fire måneder til jeg kommer hjem, noe som er utrolig trist, selv om jeg gleder meg utrolig mye til den norske kulturen, maten, og ikke minst menneskene jeg er så glad i! Savner dere masse. 

I forrige uke dro jeg som sagt på enda en fantastisk reise med AFS. Denne gangen tok den iskalde bussen oss med til nasjonalparken Morrocoy, en fantastisk venezuelansk nasjonalpark, videre til staten Amazonas, hvor vi besøkte jungelen og til Los Llanos, et helt spesielt slettelandskap som bare finnes her i Venezuela og i nabolandet Colombia.

Onsdag formiddag tok jeg og vertsmor metro til Caracas for å møte de andre utvekslingsstudentene. Bussen var som vanlig omtrent en time for sen, og alt for kald. Heldigvis hadde jeg med meg hettegenser og teppe, så jeg var en av dem som klarte seg fint. Om kvelden kom vi fram til landsbyen Chichiriviche, hvor jeg bodde på rom med fem søte jenter.

 

Neste dag sto vi opp tidlig for å dra med båt til forskjellige små øyer rundt omkring i nasjonalparken Morrocoy. Havet var turkist, og varmt, og fiskene svømte sammen med oss der ute. Vi lekte på stranda, bada en hel masse og spiste lunsj, før vi snudde igjen, over de store bølgene. Fikk en del saltvann i håret, på klærne og i øynene for å si det sånn.













På fredag skulle vi egentlig igjen dra ut på øyhopping, og ut til en saltvannshule, men på grunn av alt regnet som pøste ned, måtte vi bli hjemme på hotellet. Det var egentlig litt deilig også, å bare sitte og slappe av og snakke, mens vi ventet på bussen. Skulle gjerne ha blitt lenger i Chichiriviche, men skal heldigvis mest sannsynlig tilbake dit om ikke alt for lenge! Da bussen kom, satt vi oss på, klare med godteri og tepper for en lang busstur til Amazonas, til jungelen.

 

Om morgenen ble vi vekket opp for å krysse elva Orinoco. Kameraet mitt hadde blitt helt dogget til på grunn av kulden om natta, men utenfor var det ikke akkurat så veldig kaldt. Vi kom fram til et hotell, hvor jeg bodde på rom med to andre jenter, og brukte resten av dagen på å bade i basseng, slappe av og dra på et museum, som viste fram urfolkkulturen som fremdeles finnes i Amazonas.

På søndagen dro vi igjen ut med båt, for å bade der elva Orinoco møter en annen elv. Det var helt sykt med mygg, men vi koste oss like vel (det gjorde myggen også kan jeg tenke meg). Etterpå dro vi videre til en indianerlandsby, der vi ble vist rundt på en skole, før vi snudde igjen, og dro tilbake over den svære elva.   





Mandag morgen tok vi buss ut i jungelen, hvor vi skulle tilbringe hele dagen. Vi stoppet på veien for å kjøpe godteri vi skulle dele ut til små barn som bor i indianerlandsbyer sammen med familiene sine. Etter vi hadde delt ut alle kjærlighetene og sjokoladeplatene, gikk vi videre inn i jungelen der vi fikk se en fantastiskk fauna og flora, som er ganske forskjellig fra den jeg er vant til fra Norge.









Senere gikk vi til enda en indianerlandsby hvor vi ble kjent med en sjaman, som viste oss hvordan man chiller på innfødt vis (ved å sniffe et pulver laget av en nøtt som finnes der inne i jungelen). Han viste oss også et fantastisk badested som vi desverre måtte forlate veldig fort for å dra tilbake og dusje på hotellet og igjen sette oss inn i bussen, som denne gangen skulle ta oss med til Los Llanos.  





Etter enda en kald natt på bussen kom vi tidlig på morgenen fram til campen, fikk sove en liten stund og dro ut i naturen rundt oss for å se på dyrelivet. Det fantes Chigüires (dyrene som ser ut som kjempemarsvin), krokodiller, kuer, iguaner, pirajaer og utallige forskjellige fugler som fløy over hodene våre. Etter en liten pause med soling og chilling, var det utrolig deilig å bare sitte på en liten buss som kjørte oss gjennom Los Llanos. Vi kunne bare sitte der og se på dyrene rundt oss, mens vi ventet på at bussen skulle komme fram til elva der vi skulle på krokodillesafari. 













Onsdag var den siste dagen på turen, men om du tror at vi sløste med tiden tar du feil! Vi dro ut i den lille bussen igjen, for å få mest mulig ut av turen. Og i sumpen ved siden av veien fant guiden vår en anakonda (om jeg ikke tar helt feil)! Fikk holde slangen og greier. Etter alle hadde fått tatt bildene de hadde lyst på tok vi den lille bussen tilbake til campen, og satte oss på den store bussen for å komme oss hjem igjen. Enda en super tur med AFS!  

  

For en herlig følelse. Jeg går rundt med et smil om munnen hver dag for tiden. Det har egentlig ikke skjedd så veldig mye nytt heller, jeg er bare så utrolig glad. Jeg har det så fint her i Venezuela, og angrer ikke et sekund på at jeg dro. Alt er liksom perfekt. Selv om jeg selvfølgelig tenker på dere hjemme.

I forrige uke ble det ikke så mye skole på meg. På torsdag, ble jeg med en kompis på konsert i Caracas i stedet. Det er fantastisk herlig at det faktisk finnes venezuelanere med samme musikksmak som meg! Vi brukte dagen på universitetet, og etter konserten sov vi over i huset til en av kompisene hans.

Etterpå skal jeg knyte på meg de blå conversene og dra til huset til en venninne. Vi har som sagt prosjekt i biologi, selv om jeg ikke er den som hjelper til mest akkurat. Jeg sitter mest og oversetter en barnebok fra spansk til norsk, og jobber med norsk matematikk. Men det funker også fint. 

På onsdag drar jeg på en ny reise med AFS! Den heter rett og slett "Playa - Llano - Selva", altså "Strand - Llano (et spesielt slettelandskap som bare finnes her i Venezuela og i nabolandet Colombia) - Jungel", og jeg regner med at det blir enda en fantastisk tur. Gleder meg utrolig mye til å komme til stranda igjen (ikke så veldig til den sinnsykt kalde bussen)! 

Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal skrive, om dere savner noe er det bare å rope ut så skal jeg nok få laget et innlegg. Jeg har det som sagt utrolig fint for tiden, og håper at dere hjemme også har det kjempebra. Jeg savner dere masse, og sender en stor klem til alle mine kjære

.
Hehe, det eneste utleggbare bildet jeg har tatt i det siste

Nå kommer endelig andre del av innlegget jeg skrev i oktober! Trykk her for å lese det på nytt. 
Venezuelanerne:

• er veldig, veldig dramatiske. Ryktene spres rett og slett som ild i tørt gress, og en fjær blir fort til fem høns (hehe, noen andre som merker overbruk av norske uttrykk?)
• sier at de er forelska i alle de syns er søte, og er ikke redde om hele verden får vite om det
• kaller alle for gordo/gorda eller flaco/flaca, det finnes liksom ingen mellomting
• tar på hverandre hele tida, og er også veldig flinke til å kødde med at de er kjærester. Supermorsomt!
• sier "es loco!" hele tida. Gal kan altså bety omtrent alt mulig
• spiser godteri 24/7 og om jeg sier "nei takk" blir de helt sjokkerte
• synes at Justin Bieber og The Jonas Brothers kan kalles indierock
• er helt sykt flinke til å komme for sent eller utsette/avlyse avtaler. Hvis du ikke hører noe gjennom uka, er det mest sannsynlig avlyst eller glemt
• blir sammen helt sinnsykt fort, og spør gjerne "ville du likt å være kjæresten min?" før de engang har kyssa
• ler av alt mulig
• forstår ikke ironi
• fyller opp facebookveggene sine med sangtekster og vitser, og liker alltid sin egen status. De tagger også folk i bilder bare fordi de var der den dagen, eller rett og slett fordi de vil at folk skal se det
• spiser nesten ikke fisk i det hele tatt
   

Festen skolen min hadde ble en suksess, selv om det ble litt mer drama enn jeg hadde forestillt meg. Vi danset til klokka 04.00 og så ble vi kjørt hjem av biologilæreren/faren til en i klassen, haha.

Hele de siste to ukene har jeg vært ganske syk og enten dratt meg på skolen, eller vært hjemme med noe som kjentes ut som 100 sabler stukket gjennom halsen. Halsbetennelse er alltid gøy. Har sett en del Sex and the City og How I Met Your Mother for å si det sånn. Heldigvis har jeg endelig fått en datamaskin jeg kan bruke! Vertsmor fikk kjøpe en billig fra universitetet hun jobber på, og så skal vertsbror bruke den når han kommer hjem, så jeg ikke trenger å betale, hihi. Hvis jeg klarer å holde juiceglasset borte fra den da. 

Tenkte det var på tide med et innlegg om hva som faktisk skjer i livet mitt nå for tiden, siden jeg ikke har flere turer å fortelle om. De siste to ukene har jeg blant annet: gått på skolen, spilt "Dragon Fly" i matte- og fysikktimene, prøvd å hjelpe til med prosjektet vi har i biologi, gitt opp og heller jobbet med spansk, vært på en 15-årsbursdag (som er som "sweet 16" her i Venezuela, med prinsessekjole, gråting, dansing til klokka 6 på morgenen, masse mat og til og med en mariachigruppe), og så har jeg møtt en hel del nye folk. 

Når det hjemme i Norge er vinterferie, har man ferie her i Venezuela også. Men her tar man ikke på seg skiene for å suse nedover de snødekkede nedoverbakkene i lysløypa. Her tar man på seg kostymene og løper ut i gatene for å gå i eller se på paradene. Og ellers er gatene fulle av unger bevepnet med egg og vannballonger som bare står og venter på at en intetanende norsk utvekslingsstudent skal komme vandrende forbi. Hehe neida, jeg har heldigvis ikke blitt truffet, hverken av egg eller av vannballonger. 

Jeg og vertsmor skulle egentlig til Caracas for å se på den store paraden der, men det ble ikke noe av. I stedenfor ble jeg med min gode venn og nabo Jesus (ja, det er et helt vanlig navn her i Latin-Amerika), for å henge i parken der kirka hans (blir bare bedre og bedre det her) hadde kledd seg ut og spilte i band for å underholdte ungene som kom til parken for å se. Jeg er jo langt i fra av den mest kristne typen, men det var utrolig koselig å bare slappe av der i sola, lytte til gitarene og saksofonen, og tenke på og le av dere nordmenn som sitter hjemme i snøstormen. 

I morgen drar jeg på pregraduacion med skolen, og jeg tar med meg en annen norsk utvekslingsstudent! Han blir nok festens midtpunkt kan jeg tenke meg.

Her kommer noen bilder fra carnavales i Los Teques:



















 

Da jeg kom hjem fra la Gran Sabana, tenkte jeg: "Yesss, endelig litt tid til å roe helt ned, og sove ut!", men neste dag måtte jeg opp allerede klokka fire for å reise videre. Vi skulle nemlig til Isla Margarita.

Da vi kom fram til øya, etter noe som virket som en under en times lang flytur, møtte vi et ganske trist syn. Det regnet. Vi hadde bestillt all-inclusive på et fire-stjerners hotell, og siden vi ikke hadde noe annet å gjøre, brukte jeg og vertsmor den første dagen på å spise en fantastisk bra lunsj, se oss litt omkring på området, og sove. Hva ellers skal man finne på i det karibiske hav, når det regner ute?

Hele natt til lørdag drømte jeg om mørke skyer, tordenskrall og regnfyllte dager, men heldigvis, da jeg våknet neste morgen, var himmelen blå. Vi dro på oss badetøyet, tømte i oss litt frokost (like fantastisk som lunsjen dagen før) og nærmest løp ned til stranda, like over veien. 

 

 
 
 


Danseshow!

Vi brukte både lørdag og søndag på stranda, og det var helt utrolig deilig. Himmelen var blå, bøgene store og de fargerike drinkene kostet oss ikke en bolivar mer enn det vi allerede hadde betalt. 

På mandagen bestemte vi oss for å dra til Sambil, det største kjøpesenteret på Isla Margarita. Her i Venezuela er prisene ganske like de norske, om du ikke regner med for mat og transport (ca fire kroner for å ta metroen inn til Caracas), men akkurat på Isla Margarita er skatten mye lavere. Derfor kjøper utrolig mange venezuelanere klærne sine når de er på ferie. Jeg fikk kjøpt meg både topper, kjole, øredobber og strømpebukse. Og det begynte virkelig å bli på tide. 

Før vi kom til Isla Margarita hadde vi blitt fortalt at vi virkelig måtte besøke øya Coche, som ligger et lite stykke utenfor kysten. "Ja, jo, Margarita er vel og bra, men Coche!!! Du MÅ dra til Coche." Så på tirsdag, satte jeg og vertsmor oss på en båt med ca 40 andre mennesker, og bare ventet på å bli overrasket. Synet som møtte oss var helt fantastisk. Her snakker vi hav i blagrønne nyanser, helt kritthvit sand og ei sol som ikke sluttet å skinne. Coche var som en av de øyene i Pirates of the Caribbean, som du egentlig ikke tror på at eksisterer. 





Da vi kom inn på båten tidlig om morgenen, satt vertsmor seg rett og slett rett ned ved bordet til en familie på fem. Så vi fikk oss noen nye venner også. Lurer virkelig på om det kunne ha skjedd i Norge... Dagen brukte vi på å slappe helt av, sole oss, bade, gå turer på stranda, spise lunsj (fisk, endelig!!!), kjøre tube, og drikke flere fargerike drinker. Da vi kom hjem til hotellet på kvelden var jeg så sliten at jeg sovnet med det samme hodet mitt traff puten. Jeg vil tilbake!!! 

Den aller siste dagen rakk vi en siste liten strandtur før vi måtte innse at ferien var over, pakke sammen badetøyet og vende nesene våre mot sør, mot Caracas og mot skole og jobb. 


En liten kamerat som koste seg i hagen vår

 


Noen hadde visst fått med seg at det var en nordmann på besøk også

Nå er jeg hjemme, etter noen deilige skolefrie uker! Jeg skal skrive et innlegg senere om hva jeg gjorde på Isla Margarita, men først setter jeg inn bilder og skriver et eget innlegg om turen til la Gran Sabana. Jeg har hørt tidligere utvekslingsstudenter si at denne turen var det beste med hele året, og jeg tviler ikke! Jeg fikk se fantastisk natur og møtt mange fantastiske mennesker også.

Som omtrent alt annet i Venezuela var bussen som kom fra San Cristobal selvfølgelig forsinket med noen timer. Da vi utvekslingsstudentene fra Caracas kom oss på, sov de fleste andre allerede. De som hadde kjørt fra San Cristobal hadde tross alt kjørt i den iskalde bussen siden soloppgang. Neste morgen var vi framme i Puerto Ordaz, der vi hang i en park, så på aper, krokodiller og til og med en leopard, rakk å bli veldig solbrent (solkremen hadde jeg glemt i bagasjerommet på bussen), spiste lunsj og gikk på et museum, før vi sjekket inn på et hotell for natten. Fortjent i alle fall!


Luring! Apene i parken hoppet rundt i trærne, og stjal alt mulig som lå på bordene. En prøvde til og med å stjele kjeksen jeg hadde i hånda!





Mesteparten av fredagen tilbrakte vi i buss. Vi sov, slappet av, snakket og stoppet i en landsby på veien. Vi kom fram til campen i la Gran Sabana om kvelden. 



På lørdag dro vi med jeep og motorbåt til en indianerlandsby. Vi så en fantastisk foss og badet i et vannhull.

På søndag dro vi for å bade på to steder. Jeg glemte å ta med kameraet ut på det ene, men på det andre husket jeg det heldigvis! Etterpå gikk vi gjennom en skog for å se enda et kult fossefall.






Her stoppet vi også. Naturen ser ut som fra en annen tid!

Kule indianernavn woooho

På søndag kjørte vi jeep i noe som føltes ut som flere timer. Vi gikk en tur på ca tre kvarter, og kom fram til et fantastisk utsiktspunkt. Vi kunne se utover Amazonas, og helt til Brasil.






Her hoppet nesten alle AFS-erne ned!

På tirsdag tok vi turen innom Brasil! Gikk litt rundt i den brasilianske landsbyen og kjøpte noen suvenirer. Vi stoppet også bussen for å se på Roraima, enda en fantastisk utsikt.









Den aller siste dagen tilbrakte vi i Ciudad Bolivar, gikk på museum, og hørte masse om Simon Bolivar. Dette er mannen pengene er oppkalt etter, mannen det finnes statuer av over hele Venezuela, mannen som var med på å frigjøre landet fra Colombia. Jeg tok ikke med kamera den aller siste dagen. Etter vi hadde vært på museum og spist på McDonalds, begynte vi på den lange, iskalde bussturen hjem. Rett og slett en fantastisk tur!